Andre påskedag finner jeg frem sykkelen og tar med Leo på en sykkeltur. Skulle hatt en springer slik at jeg kunne festet Leo til sykkelen, og sluppet å sykle med han i bånd. Men hvis jeg sykler veldig pent og rolig, for det er jo tross alt bare Leo sin andre tur med sykkel, så går det bra. Jeg får Leo på min høyre side og setter meg på sykkelen og begynner å trå. Å det går jo så bra, eller nesten da. Fem minutter etter sykkelturen startet så nekter Leo å løpe videre. Han må bæsje... Det er jo typisk da, og jeg som sitter på sykkelen må bare hoppe av sykkelen og vente. Så var det å plukke opp etter Leo, få han på høyre side igjen, komme seg opp på sykkelen og komme seg videre. Og det gikk jo like fint som da vi begynte. Turen går til søstern hvor Tim vasker og polerer bilen min (flink og lydig han).
På veien møter vi hunder, mennesker og barn. Og innimellom vil Leo veldig gjerne en tur i renna, for der lukter det jo så godt. Men jeg har et øye på han hele veien, og ser når han er på vei ut i renna og drar i båndet hans og sier kom. Å det går jo som en drøm, skulle ikke tro vi hadde gjort noe annet. Jeg glemte å fortelle at sykkelen ikke har blitt rørt siden i fjor og hadde litt lite luft i dekka, ikke smurt kjeden og bremsene fungerer sikkert (gjorde da det i fjor før jeg satte den bort). Når vi kommer frem til søstern får Leo vann og får gå løs, mens pappa polerer bilen til mamma (fortsatt flink og lydig han) og jeg skal gjøre sykkelen klar for sommeren. Med litt luft i hjula og smøring på kjettingen så er mye gjort på en gammel sykkel. Så er det på tide å vende nesen hjemover, Tommy (søsterns "bedre halvdel") sa at Leo bare kunne bli, slik at kjeg skulle slippe å sykle med han. Mens pappa Tim mente at han hade godt av treningen, og snill som jeg er så gjør jeg jo som min kjære anbefaler.
Så da er det bare å sette seg på sykkelen, fortsatt uten springer, og sykle hjem igjen. På veien hjem så bæsjer han jo igjen, bombe. Så da er det bare å stoppe å plukke bæsj. Men denne gangen gadd jeg ikke sykle hele veien med en bæsjepose i hånda. Så jeg er så frekk å kaster posen i søpla til ei på jobben, og oppdager at de er ute. Og ærlig som jeg er så sier jeg fra, og tar en prat i samme slengen. I tillegg har hun to hunder, så fikk de hilst litt på Leo. Etter å ha stått der en halvtimes tid går turen videre. Og alt gåt jo så bra, hva skal man med springer når man er et sånn naturtalent som meg.
Som tenkt så gjort, ca femti meter hjemmefra begynner det å skje ting. Det står en bil på gangveien, det kommer en dame med en hund og sist men ikke minst jeg skal jo svinge til venstre. Selv dette kan bli mye for en dame (som kan gjøre mer enn en ting omgangen, i motsetning til mannfolka). Så var det denna bikkja jeg hadde med meg da, som innimllom vil ut i renna å snuse. Og det skulle han jo selvfølgelig nå, mens jeg var opptatt av litt andre ting enn å følge med på han. Det ender med at a mor mister balansen, og velger å hoppe av sykkelen i stede for å tryne over den. Om det var det lureste jeg gjorde i den situasjonen er jeg ikke sikker på sånn i etterkant. Å slippe bikkja var i hvertfall ikke et alternativ. Så da går det som det ofte går, ikke veldig bra. Jeg havna opp på den runde stanga der styret er festet til selve sykkelen, AU, midt mellom beina. Hadde kanskje vært bedre å sluppet bikkja?!! Og hvordan var det med den springeren?!!
Den springeren har vi nå skaffet, i tillegg har jeg skaffet meg en hjelm.
En stor takk til mannen i det gule huset som sto å ropte og ropte for å få kontakt, mens alt jeg hadde i tankene var å ringe Tim. Siden jeg ikke så bilen til Anette og Marius, som tross alt bor rett i nærheten. Denne hyggelige mannen kommer til slutt kom bort til meg for å sjekke at alt var bra, han tar Leo for meg (som nok forsto alvoret for han satt helt i ro ved siden av meg, selv når det gikk en hund forbi). Så jeg fikk reist meg og plukket opp sykkelen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar