Menneskets beste venn.

Som nevnt tidligere så har vi fått en liten sønn, og når han skal ha mat setter vi oss godt tilrette i sofan. Og da hender det ikke en sjelden gang at tankene mine flyr og ofte tenker jeg på Leo. Vi har jo masse bilder av han, på telefonene min, på veggen, på datamaskinen. Og ikke minst har vi fortsatt ting etter Leo. Som de griseørene han fikk i bursdagsgave av mormor (min mamma). De hadde vi lagt i frysern og for et par dager siden lette Tim etter noe mat og tok de da ut av fryseren. Når jeg skulle finne frem noe middagsmat i går så oppdaget jeg at de fortsatt lå fremme.


Det er sånne små ting som hele tiden minner deg om.... Som når jeg var i bursdag hos Morten på lørdag. De har jo også hund, slik de fleste av våre venner har. Hunden deres Kira og Leo kom godt overens. De lekte såååå fint sammen, kom ikke en lyd fra de. Merket nesten ikke at vi hadde to hunder som drev å lekte inne. Og da igjen kommer minnene og tankene, tankene om at Leo ikke er blant oss mer. Kira får aldri mer leke med han. Hun har mistet en av sine lekekamerater, godt hun ikke aner noe og forstår noe av det.


Og i går når pappa kom på besøk så satt jeg i sofan og ga Linus mat. Så kommer pappa og bøyer seg over oss og sier: "Hei Leo". Det er ikke så mye som skal til før tankene faller på Leo. Og vi savner forferdelig det å ha en firbent en i hus. Så vi skal ikke se bort i fra at det kommer en ny hund en dag. Det er som skiltet som henger under noen bilder av Leo sier:

Ingen over og ingen ved siden av!

Jeg er ikke så flink til å skrive på bloggen som jeg skulle ønske. Men tiden strekker ikke til desverre, og da blir ikke bloggen prioritert. Men som jeg har sagt før,så håper jeg at dette en dag kan endre seg.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er ikke gode nyheter jeg kommer med. Som jeg har nevnt tidligere har vi hatt litt problemer med Leo. Han hadde blant annet matintoleranse og led av en form for seperasjonsangst. Grunnen til at jeg skriver i fortid er fordi den 02.04.2011 fikk vår kjære søte, snille, gode og herlige Leo dra på sin siste reise.

Dette er en tanke vi vurderte for et par måned siden, men ble frarådet det av vår gode venn Wera og eier av bestekompisen til Leo (Vegas). Vi fikk litt hjelp av henne og hun kunne ikke si at hun så de problemene vi snakket om. Dette mest sannsynlig fordi hun har Vegas som var en støtte for Leo og en han kunne se opp til og lære av.

Så vi bestemte oss for å prøve å tilvenne han til å være alene enda en gang. I tre uker hadde jeg med meg Leo over alt, og kunne han ikke bli med måtte vi skaffe barnepike. Dette fordi han hadde gått løs på utgangsdøra våres to ganger på en uke, i tillegg til at han ikke slappet av når han var alene. Vi hadde sikle merker over hele gulvet.

Vi maktet desverre ikke å håndtere dette problemet med en liten en i hus. Wera kom med en løsning vi håpet skulle fungere, for vi hadde to alternativer det ene var å la han slippe og det andre å gi han bort. Men det er ikke bare bare å gi bort en hund med slike problemer og ikke ville vi gi han bort til hvem som helst. Vi ville jo sikre oss at han fikk den samme behandlingen og omsorgen vi hadde gitt han.

Wera har en nevø som ønsket seg hund men orket ikke helt tanken på valp akkurat nå og all jobben det innebærer. Derfor foreslo Wera at han kunne få Leo. Dette syntes vi var en god løsning, da vi stoler 100% på at hun kun ville gjøre det beste for Leo, og at hun ikke ville gi han til noen uten erfaring med hund. Hun var jo så utrolig glad i han hun også. I tillegg kunne Leo og Vegas fortsatt treffes. Leo flyttet da til Nittedal og ble boende hos en liten familie med to katter. Og den nye eieren hans kunne ha med seg Leo på jobb, slik at Leo slapp å være alene. Så ville han gradvis venne han til å være alene. Leo ble boende der i halvannen uke.

Fredag 1. april fikk vi verdens dårligste nyhet og det var desverre ingen aprilspøk. Leo sin nye eier ringte Tim og sa at dette fungerer ikke. Da hadde han gått løs på døra på kontoret hans. Da hadde han vært ute i toppen 20 minutter, i tillegg slo han seg ikke til ro. Da var det bare et alternativ desverre og det var å la Leo slippe og lide. Leo gikk nemlig løs på døra så blodet sprutet fra både poter og tenner, og det brydde han seg ikke noe om.

Dette var en tung avgjørelse å ta da han var verdens snilleste hund foruten at han ikke likte å være alene. Han gikk overens med alle hunder, var stille og rolig og gikk kjempefint sammen med barn. En drømme hund med tanke på at vi fikk en liten en i januar. Vi så for oss at Leo og Linus kunne bli kompiser, litt sånn Pompel og Pilt egentlig. Men slik endte det desverre ikke.

Jeg vil fortsette og blogge på denne bloggen til heder og ære for Leo. Men innholdet vil nok endre seg noe. Men Leo vil alltid være i tankene mine og i hjertet mitt.

Tollerlabbens Limited Edition - Leo
Hvil i fred, du var høyt elsket og er dypt savnet.

Leo og Linus koser seg i senga.

                                              Kos å ligge på ryggen.        

Sofagrisen vår.

                 Leo og kompisen Vegas.

                      Leo,Linus og Tim.