Menneskets beste venn.

Som nevnt tidligere så har vi fått en liten sønn, og når han skal ha mat setter vi oss godt tilrette i sofan. Og da hender det ikke en sjelden gang at tankene mine flyr og ofte tenker jeg på Leo. Vi har jo masse bilder av han, på telefonene min, på veggen, på datamaskinen. Og ikke minst har vi fortsatt ting etter Leo. Som de griseørene han fikk i bursdagsgave av mormor (min mamma). De hadde vi lagt i frysern og for et par dager siden lette Tim etter noe mat og tok de da ut av fryseren. Når jeg skulle finne frem noe middagsmat i går så oppdaget jeg at de fortsatt lå fremme.


Det er sånne små ting som hele tiden minner deg om.... Som når jeg var i bursdag hos Morten på lørdag. De har jo også hund, slik de fleste av våre venner har. Hunden deres Kira og Leo kom godt overens. De lekte såååå fint sammen, kom ikke en lyd fra de. Merket nesten ikke at vi hadde to hunder som drev å lekte inne. Og da igjen kommer minnene og tankene, tankene om at Leo ikke er blant oss mer. Kira får aldri mer leke med han. Hun har mistet en av sine lekekamerater, godt hun ikke aner noe og forstår noe av det.


Og i går når pappa kom på besøk så satt jeg i sofan og ga Linus mat. Så kommer pappa og bøyer seg over oss og sier: "Hei Leo". Det er ikke så mye som skal til før tankene faller på Leo. Og vi savner forferdelig det å ha en firbent en i hus. Så vi skal ikke se bort i fra at det kommer en ny hund en dag. Det er som skiltet som henger under noen bilder av Leo sier: