Menneskets beste venn.

Som nevnt tidligere så har vi fått en liten sønn, og når han skal ha mat setter vi oss godt tilrette i sofan. Og da hender det ikke en sjelden gang at tankene mine flyr og ofte tenker jeg på Leo. Vi har jo masse bilder av han, på telefonene min, på veggen, på datamaskinen. Og ikke minst har vi fortsatt ting etter Leo. Som de griseørene han fikk i bursdagsgave av mormor (min mamma). De hadde vi lagt i frysern og for et par dager siden lette Tim etter noe mat og tok de da ut av fryseren. Når jeg skulle finne frem noe middagsmat i går så oppdaget jeg at de fortsatt lå fremme.


Det er sånne små ting som hele tiden minner deg om.... Som når jeg var i bursdag hos Morten på lørdag. De har jo også hund, slik de fleste av våre venner har. Hunden deres Kira og Leo kom godt overens. De lekte såååå fint sammen, kom ikke en lyd fra de. Merket nesten ikke at vi hadde to hunder som drev å lekte inne. Og da igjen kommer minnene og tankene, tankene om at Leo ikke er blant oss mer. Kira får aldri mer leke med han. Hun har mistet en av sine lekekamerater, godt hun ikke aner noe og forstår noe av det.


Og i går når pappa kom på besøk så satt jeg i sofan og ga Linus mat. Så kommer pappa og bøyer seg over oss og sier: "Hei Leo". Det er ikke så mye som skal til før tankene faller på Leo. Og vi savner forferdelig det å ha en firbent en i hus. Så vi skal ikke se bort i fra at det kommer en ny hund en dag. Det er som skiltet som henger under noen bilder av Leo sier:

Ingen over og ingen ved siden av!

Jeg er ikke så flink til å skrive på bloggen som jeg skulle ønske. Men tiden strekker ikke til desverre, og da blir ikke bloggen prioritert. Men som jeg har sagt før,så håper jeg at dette en dag kan endre seg.

Det har skjedd mye siden sist jeg blogget, og det er ikke gode nyheter jeg kommer med. Som jeg har nevnt tidligere har vi hatt litt problemer med Leo. Han hadde blant annet matintoleranse og led av en form for seperasjonsangst. Grunnen til at jeg skriver i fortid er fordi den 02.04.2011 fikk vår kjære søte, snille, gode og herlige Leo dra på sin siste reise.

Dette er en tanke vi vurderte for et par måned siden, men ble frarådet det av vår gode venn Wera og eier av bestekompisen til Leo (Vegas). Vi fikk litt hjelp av henne og hun kunne ikke si at hun så de problemene vi snakket om. Dette mest sannsynlig fordi hun har Vegas som var en støtte for Leo og en han kunne se opp til og lære av.

Så vi bestemte oss for å prøve å tilvenne han til å være alene enda en gang. I tre uker hadde jeg med meg Leo over alt, og kunne han ikke bli med måtte vi skaffe barnepike. Dette fordi han hadde gått løs på utgangsdøra våres to ganger på en uke, i tillegg til at han ikke slappet av når han var alene. Vi hadde sikle merker over hele gulvet.

Vi maktet desverre ikke å håndtere dette problemet med en liten en i hus. Wera kom med en løsning vi håpet skulle fungere, for vi hadde to alternativer det ene var å la han slippe og det andre å gi han bort. Men det er ikke bare bare å gi bort en hund med slike problemer og ikke ville vi gi han bort til hvem som helst. Vi ville jo sikre oss at han fikk den samme behandlingen og omsorgen vi hadde gitt han.

Wera har en nevø som ønsket seg hund men orket ikke helt tanken på valp akkurat nå og all jobben det innebærer. Derfor foreslo Wera at han kunne få Leo. Dette syntes vi var en god løsning, da vi stoler 100% på at hun kun ville gjøre det beste for Leo, og at hun ikke ville gi han til noen uten erfaring med hund. Hun var jo så utrolig glad i han hun også. I tillegg kunne Leo og Vegas fortsatt treffes. Leo flyttet da til Nittedal og ble boende hos en liten familie med to katter. Og den nye eieren hans kunne ha med seg Leo på jobb, slik at Leo slapp å være alene. Så ville han gradvis venne han til å være alene. Leo ble boende der i halvannen uke.

Fredag 1. april fikk vi verdens dårligste nyhet og det var desverre ingen aprilspøk. Leo sin nye eier ringte Tim og sa at dette fungerer ikke. Da hadde han gått løs på døra på kontoret hans. Da hadde han vært ute i toppen 20 minutter, i tillegg slo han seg ikke til ro. Da var det bare et alternativ desverre og det var å la Leo slippe og lide. Leo gikk nemlig løs på døra så blodet sprutet fra både poter og tenner, og det brydde han seg ikke noe om.

Dette var en tung avgjørelse å ta da han var verdens snilleste hund foruten at han ikke likte å være alene. Han gikk overens med alle hunder, var stille og rolig og gikk kjempefint sammen med barn. En drømme hund med tanke på at vi fikk en liten en i januar. Vi så for oss at Leo og Linus kunne bli kompiser, litt sånn Pompel og Pilt egentlig. Men slik endte det desverre ikke.

Jeg vil fortsette og blogge på denne bloggen til heder og ære for Leo. Men innholdet vil nok endre seg noe. Men Leo vil alltid være i tankene mine og i hjertet mitt.

Tollerlabbens Limited Edition - Leo
Hvil i fred, du var høyt elsket og er dypt savnet.

Leo og Linus koser seg i senga.

                                              Kos å ligge på ryggen.        

Sofagrisen vår.

                 Leo og kompisen Vegas.

                      Leo,Linus og Tim.

Nytt år nye muligheter!

Da var enda et år gått og et nytt har akkurat begynt. Dette blir et spennende år for våres del. Vi har flyttet inn i det nye hjemmet våres, og har fått det meste på plass. Leo skal bli storebror en gang i februar og i august blir det bryllup.

Jeg har tidligere skrevet om at vi har hatt litt problemer med Leo som ikke ville sove alene. Han ville helst sove på soverommet sammen med mamma og pappa. Da vi flyttet i november var vi veldig spente på hvordan det ville gå med han i nytt hus. Men det er vel det beste som har skjedd oss på en god stund. I utgangspunktet skulle han ikke få være i andre etasjen i det hele tatt. Men siden vi ikke har noen grind i trappa så tenkte vi at han kommer sikkert til å tusle opp i løpet av natta. Så da er det bedre at han får lov å komme opp.

Han lærte ganske fort at for å få komme opp i andre etasje må mamma eller pappa si "vær så god". Og dette gjør vi da når vi skal legge oss. Vi går stort sett opp først så sier vi den "magiske" setningen. Som sagt var vi veldig spente på hvordan han ville takle det å få et nytt hjem. Vi la et teppe i gangen oppe som Leo kunne ligge på. Så den første natta ba vi han legge seg på teppe, sa natta og gikk og la oss. Og han sov hele natta, ikke en lyd kom det fra han. Nå skal det sies at det kan hende han var litt sliten ettersom han hadde vært hos kameraten sin Vegas den ettermiddagen vi flyttet. Men samtidig har det gått veldig greit siden.

Det eneste var natt til 1. januar da pep han litt og trasket en del. Tim gikk ut med han først en tur for å se om han bæsja, noe han ikke gjorde. Klokka 04.00 gikk Tim en tur til med han da han ikke ga seg. Og da ble det stille etterpå, da fikk han gjort sitt fornødne. Jeg er sikker på at vi har verdens tregeste bikkje til å bæsje. Han kan tråkke rundt og rundt og rundt. Og skal helst gjøre fra seg oppå en snøklump. Nå hender det også at vi finner han på plassen sin under trappa om morran. Da har han funnet det for godt og lagt seg nede i stede.

Ellers ønsker jeg alle et riktig godt nytt år, så er det lov å håpe at jeg i år skal bli flinkere til å skrive på bloggen.

Christine.

Like sta som mamma`n og pappa`n sin.

I en periode nå så har Leo fått sove på soverommet våres. Dette begynte vi med da han om nettene sto utenfor døra våres og pep og pep. Etterhvert begynte han også å skrape på soveromsdøra. Vi prøvde noen netter å overse det (noe vi ikke hadde så stor tålmodighet til) og vi prøvdeå avlede han med å be han om å legge seg på plassen sin. Det hele endte med at vi ble gående i en ond sirkel hvor vi ble trøtte, slitne og frustrerte fordi vi ikke fikk sove. Og ikke minst frustratsjon over hvorfor han hadde begynt med dette. Vi prøvde også å sette han i bur igjen, men det hjap lite. Da ble han litt værre, og i tillegg spiste han på buret sitt og ødela det og tennene sine.

Så for å få nattero for Leo og vår sin del valgte vi å la han sove på soverommet. Men nå er det kun dager igjen til vi skal flytte, og soverommet vårt er i andre etasje og der skal ikke han ha tilgang. Og vi er ikke så veldig glad i å ha han på soverommet heller da han innimellom trakser rundt på natterstid eller ligger å smatter og sleiker seg rundt munnen. Forferdelig irriterende, spesielt for samboeren min (nå er ikke tålmodigheten hans størst når det kommer til ulyder det skal sies). Så nå har vi startet en ny kamp: Leo skal ikke sove på våres soverom mer. De siste nettene nå har vi latt soveromsdøra stå oppe, noe vi har prøvd før. Men denne gangen har vi satt en grind foran slik at han ikke kan gå inn som han selv vil.

De første nettene var et mareritt uten like. Samboeren min måtte ligge med ørepropper for å ikke høre på klynkinga til Leo. Han sto sikkert to timer utenfor soveromsdøra og små pep og klynka seg. Vi bet tenna sammen og lot som om vi ikke hørte han. Etter en stund la han seg ned. Men kunne fortsatt sette i gang pipekoret sitt med jevne mellomrom. Tilsutt sovnet han, gudskjelov. SLik fortsatte det neste natt også, bortsett fra at han nå begynte å trakse rundt og pipe enda høyere. Med tanke på naboer valgte vi å snakke til han for det ved å si nei og legg deg. Det var all oppmerksomheten han fikk. Etter en stund roet han seg noe og sovnet tilslutt. 

Den siste natta har vi hatt et gjennombrudd. Vi gikk å la oss i senga i går kveld og så på tv. Han la seg ned utenfor døra uten å si et "ord", og der sovnet han. Å så godt tenkte vi, og det gikk kjempefint. Helt til klokka tre i natt. Da begynte han å små pipe igjen. Jeg sto opp gikk på do, og når jeg gikk tilbake for å legge meg ba jeg han bare om å legge seg. Det gjorde han, og stille ble det igjen. JIPPI!!! Så nå håper vi bare det fortsetter i denne retningen, for nå skal det litt til før vi gir oss. Denne gangen skal vi være staere enn Leo:)

Noe som engasjerer og sårer samtidig.

Da jeg leste artikkelen om familien Rusthaug på Kløfta i Romerikesblad i går kjente jeg at jeg ble skikkelig provosert. Fordi politiet mener hundene deres ser ut som en blanding av amstaff, som forsåvidt ikke er tillatt i Norge, så kan de kreve å få de avlivet så sant familien ikke kan motbevise dette.

Hundene har fått levd i 7 år og har aldri gjort noe galt. Hadde de vært aggressive eller angrepet noen så hadde jeg forstått hvorfor. Men dette er bare på grunn av utseende deres. Som hundeeier føler jeg så utrolig med denne familien som mister to av familiemedlemmene sine. For alle som har en hund eller en katt eller et annet dyr regner de som en del av familien sin.

Jeg kjenner jeg ikke har ord som kan uttrykke det sinnet jeg kjente bygde seg opp inni meg da jeg leste denne artikkelen. Og jeg klarer fortsatt ikke å sette ord på det. Men det jeg vil si er at jeg føler så inderlig med familien Rusthaug på Kløfta og tenker på de. Det må være forferdelig å få en slik beskjed etter å ha hatt hundene i 7 år.

Føler med dere familien Rusthaug og dere har min støtte i denne saken. Håper fler lar seg rive med sånn som jeg har og gir sin støtte ved å skrive under på underskriftskampanjen (se forrige innlegg).

Stooor klem fra meg.

PS: Til deg som har eller vurdere å skaffe deg en hund, sørg for å få med/skaff papirer på hunden. En dag kan det være din dør politiet står på.

Skal avlives fordi de ser ulovlig ut!

SKAL AVLIVES: Gorm og Pablo. FOTO: PRIVAT

Skal avlives fordi de ser ulovlige ut

– De har aldri gjort noen noe vondt, sier matmor Ingun Rusthaug. Familien på Kløfta er knust etter politivedtaket om å avlive hundene Gorm og Pablo.

Espen Bolstad

Oppdatert 14.09.2010 kl 14:53

Politiet på Romerike har vedtatt at Ingun Rusthaugs to blandingshunder skal avlives. Dette fordi politiet mener de begge ligner hunder av typen amstaff, og at de er en krysning av den amerikanske hunderasen.

To politibetjenter var hjemme hos familien på Kløfta. En jurist hos politidistriktets forvaltningsavdeling har sett på bilder av hundene. Nå skal de dø.

– At det skal være så enkelt å ødelegge en familie synes jeg er for ille. Gorm og Pablo har aldri gjort noen noe vondt. Politiet mener de ligner, og tror de er krysninger av amstaff, det blir for enkelt, og får fatale følger for oss som er glade i hundene, sier Rusthaug, som til daglig jobber som jordmor på Ahus.

Eier må bevise

Forskriften om hunder er krystallklar på punktet om ulovlige hunder.

Så lenge politiet mistenker – ut fra hundenes utseende – at den er ulovlig er det opp til hundeeier å bevise at den er lovlig.

Det er her problemet virkelig dukker opp for Ingun Rusthaug og resten av familien. De kan ikke vise til verken stamtavle eller hvem som er mor eller far til de to hundene.

Veterinær Rune Næverdal ved Skedsmo dyreklinikk forteller at det finnes laboratorier i USA som ved DNA-analyse kan påvise hvilke raser som inngår i en blandingshund, men ikke i Norge.

– Det er mye usikkerhet rundt slike tester. Politiet ville neppe godtatt dette som bevis på at det ikke foreligger ulovlig raseblanding i hunden, sier veterinæren som mener myndighetene har gjort dette enkelt for sin egen del ved å si at det er eier som skal bevise at det ikke finnes ulovlig rasetilblanding. Og ikke politiet selv.

– Slik er loven

Jurist Kjersti Guåker er rådgiver og seksjonsleder for bevillingsseksjonen i Romerike politidistrikt. Hun forteller at politiet har grunn til å tro at hundene til Rusthaug er ulovlige i Norge.

– Dermed er det ifølge forskriften hundeeier som må bevise at de ikke er det. I dette tilfellet har ikke hundeeier gjort det, dermed har vi fattet et vedtak om avliving, slik er loven, sier Guåker.

Rusthaug har klaget vedtaket til politidirektoratet der saken i skrivende stund ligger. Hun synes det i dag er dumt at hun ikke vet hvor hundene stammer fra.

– Vi har fått de fra et omplasseringshjem i Sverige. Dette er nå sju år siden. At hundene våre skal bli avlivet på grunn av utseende og ikke hva de har gjort synes jeg er fryktelig. Jeg synes politiet bør vise skjønn i slike saker, sier hun.

Har én hund i varetekt

Politiet var hos familien på Kløfta i april i år, siden den gang forteller Ingun Rusthaug at familien har vært igjennom det de opplever som et helvete.

De forteller at de hver dag har fryktet at noen skulle hente hundene deres. Frykten ble så stor at de har plassert hundene hos venner og bekjente i perioder.

Mens en av hundene var hos en bekjent i Follo ble den tatt av politiet. Nå er den i politiets varetekt. Romerikes Blad får bekreftet fra politiadvokat Øystein Rusnes i Follo politidistrikt at de har hunden. Det vil ikke bli gjort noe med den før klagen er ferdig behandlet i politidirektoratet.

Rusthaugs datter Solfrid (13) savner Gorm, som er i Follo, og håper nå at noen kan gjøre noe slik at hun kan få se, og kose med ham igjen.

– Han har vært min trøst i mange år. Hver gang jeg har vært lei meg har han kommet og lagt hodet sitt i fanget mitt, og sett på meg med sine store brune øyne, sier hun.

Gi din støtte til familien Rusthaug på Kløfta og gå inn på linken under og skriv under på underskriftskampanjen.

http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=2989

Vennlig hilsen "sint" Christine.

Leo sitt første flåttbitt

Forrige uke var vi en tur på Hvaler og besøkte Remi på hytta hans. For å komme dit måtte vi kjøre båt og det hadde aldri Leo gjort før. Turen gikk veldig greit, men nåe båten begynte å slå litt nedi ula Leo litt. Men til å være hans første båttur var det ikke dårlig. Egen redningsvest fikk han også. Kan jo ikke kjøre usikret han når vi ikke gjør det:)(Bilde av Leo med redningsvest kommer)

Selv om vi har gitt Leo flåttkur siden april/mai så var han uheldig å få ett bitt. Vi fant flåtten i det den hadde festet seg, så den hadde ikke fått sugd noe blod enda. I tillegg fant vi en til som krøp oppover armen til Tim som sikkert kom fra Leo. Når vi skulle fjerne flåtten var han så flink og lå i ro hele tiden. Men vi skal vel ikke klage med bare en flått. En kamerat av faren til Remi hadde hatt med seg huden sin dit ett år, og den hadde bare 19 flått på seg. Og jeg mener Remi sa det var det de fant på hunden når de kom hjem, og den hadde da blitt sjekket for flått hver dag. Og de hadde fjernet de de fant av flått. Så vi skal vel ikke klage med bare en flått, men de er bare  så sykt ekle dyr.

Denne uka her er vi med søstern på hytta til svigerforeldrene hennes, og Leo er på ferie hos bestefar og Liv siden svigerforeldrene til søstern ikke er så glad i dyr. Men jeg tipper det er en som koser seg hos bestefar, og blir skikkelig bortskjemt. Han hadde begynt å hyle av glede, når han så pappa, da Tim leverte han.

Ha en fortsatt fin kveld og nyt de siste sommerkveldene vi har. Snart kommer høsten og det blir kjøligere i lufta:)